Meny
Ungdomsårene er en sårbar periode for mange, en tid da de har ekstra stort behov for omsorg, trygghet og kjærlighet. Å miste store deler av sin sosiale omgangskrets, inkludert nære familiemedlemmer, kan være en betydelig psykisk påkjenning, særlig for barn.
Barnekonvensjonen forteller at alle barn under 18 år har krav på omsorg, beskyttelse, skolegang og helse. Myndighetene plikter å følge opp dette og skal sikre for at alle barn får nødvendig økonomisk, sosial og helsemessig trygghet. Dette fordrer at hjelpeapparatet har kunnskap om de særskilte utfordringene til unge i strenge trosfellesskap. Vår erfaring er at kunnskapen i dag er for liten, og at mange derfor ikke blir fanget opp.
Alle sitatene i heftet er hentet fra intervjuer med 10 personer som har egenerfaring fra å havne i konflikt med menigheten og familien mens de var mindreårige. Intervjuene ble utført våren 2022, og av hensyn til anonymitet har vi gitt dem navnene Alice, Birgitte, Cecilie, Didrik, Emma, Frida, Guro, Hedda, Ina og June. Utdrag fra intervjuene blir presentert i ulike deler av rapporten. Informasjonen i heftet baserer seg i tillegg på to digitale work-shops som vi arrangerte i 2021 med til sammen 20 personer, som alle har opplevd omsorgssvikt i det religiøse miljøet.
Hjelpekilden ønsker å takke alle informantene som har bidratt med sin historie og erfaringer i dette prosjektet. Vi vil samtidig takke den faglige referansegruppen for gode råd underveis, og en stor takk til Stiftelsen Dam for økonomisk støtte til prosjektet
Hjelpekilden er en frivillig organisasjon som bistår mennesker som har brutt med strenge religiøse miljøer. I møter med mennesker som trenger hjelp til å bearbeide erfaringer og utfordringer i dag, har vi snakket med flere som har opplevd alvorlig omsorgssvikt i barndommen. Vårt fokus i denne rapporten har vært disse barnas opplevde behov for hjelp og deres erfaringer med hjelpeapparatet.
Noen få ble fanget opp etter at det ble avdekket at de ble utsatt for fysisk vold av omsorgspersoner. Andre ble sett, men opplevde at fokuset lå på skoleproblemer, utagering eller konsentrasjonsproblemer i stedet for det som egentlig lå bak.
For de som havnet i konflikt med trossamfunnet, har flere opplevd å bli kastet ut hjemmefra. Noen av dem måtte selv kontakte barnevernstjenesten, mens andre ble fulgt opp først etter at det hadde gått flere år etter utkastelsen. Et gjennomgående funn er at hjelpen de fikk, ikke har vært bra nok. Et bedre ettervern og bedre kunnskap om utfordringene deres kunne ha forhindret at de havnet på siden av samfunnet.
De fleste har opplevd psykiske belastninger både som følge av religiøse traumer, omsorgssvikt og tapt foreldrekontakt. Dessverre har ingen av deltagerne opplevd å få god nok psykisk helsehjelp når de trengte det. Felles for alle har vært en følelse av at ansvaret for å få god nok hjelp lå hos dem selv.
Vi håper at hjelpeapparatet med denne erfaringsrapporten tar med seg disse viktige læringspunktene:
• Barn må slippe å selv adressere hva de trenger hjelp til.
• Se ikke bare på symptomene, se også på hva som ligger bak.
• Alle unge i en religiøs brudd-prosess må få tilbud om psykologhjelp.
• Denne gruppen må følges godt opp også etter at de er blitt myndige.
Konflikt mellom menigheten og medlemmet
Medlemmer kan i noen tilfeller komme i konflikt med trossamfunnets regelverk og strenge kontroll. Noen ganger kan konsekvensene være at et medlem blir ekskludert fra miljøet, noe som kan skje ved at det opplyses på et menighetsmøte at personen ikke lenger skal anses som et medlem. Andre ganger kan et medlem selv velge å distansere seg fra menigheten. I begge tilfeller risikerer man sosial isolasjon og fordømmelse, noe som for svært mange fører til store sosiale og psykiske utfordringer.
Konflikt mellom menigheten og barnet
Barn kan også være formelt tilknyttet en menighet, og må kanskje forholde seg til det samme regelverket og den samme kontrollen som voksne medlemmer. Praksisen med ekskludering av medlemmer kan også ramme barn under 18 år. Dette betyr at mennesker som fram til da har vært en del av barnets nettverk, ikke lenger vil omgås eller hilse på barnet. Eksklusjon av mindreårige defineres som en form for negativ sosial kontroll. Det finnes ikke noe tallmateriale på hvor mange som rammes av dette, men Hjelpekilden har årlig i underkant av ti henvendelser fra mindreårige som befinner seg i denne situasjonen.
I denne rapporten har vi snakket med ti personer som har erfart å havne i konflikt med menigheten og familien mens de var barn. Ni av de ti opplevde at konflikten med trossamfunnet fikk konsekvenser for bosituasjonen med familien. Åtte av dem ble kastet ut, mens én av de ti selv valgte å forlate hjemmet. For én person førte konflikten med familien til at barnevernstjenesten grep inn og overtok omsorgen for barnet. Bare én person opplevde at konflikten med trossamfunnet ikke fikk konsekvenser for selve bosituasjonen.
Flere bruker ordet “kontroll” for å beskrive konflikten. Det de beskriver er likevel ofte psykisk vold.
I de videre kapitlene skal vi se nærmere på hvordan disse konfliktsituasjonene har ført til praktiske og helsemessige utfordringer, hvordan dette er blitt forsøkt løst, og hvordan barna har klart overgangen til storsamfunnet.
De fleste av informantene i denne rapporten forteller om en konfliktfull barndom, der konflikten handlet om den negative sosiale kontrollen de levde med. Denne kontrollen gikk langt utenfor vanlig form for foreldres regulering av barns adferd. Kontrollen var både en konsekvens av troens endetidsperspektiv, og dermed frykt for barnas framtidsutsikter, og et sosialt press fra menigheten.
Kontrollen kunne bestå av både fysisk og psykisk vold, og for noen førte dette til psykisk uhelse eller adferdsvansker som ble fanget opp av hjelpeapparatet. Andre valgte å gjøre opprør mot kontrollen, utagere eller leve et dobbeltliv, og kom dermed i en synlig konflikt med det religiøse miljøet og den troende familien. Andre igjen forteller at de ikke ble sett av skole og hjelpeapparat fordi de framsto som høflige, veloppdragne barn, til tross for volden de ble utsatt for.
Hvordan forsto hjelpeapparatet barnas utfordringer? Når hjelpeapparatet møtte barn med adferdsproblemer, klarte de da å forstå hva som lå bak?
vokste opp med en troende mor som var skilt fra Guros ikke-troende far. Guro lærte at de ikke-troende snart ville dø, på dommedagen. Hun forkynte for medelever på skolen, og det hun fortalte om demoner og dommedag, utløste en bekymringsmelding som Guro har lest i voksen alder. Meldingen ble ikke fulgt opp.
Guro forteller om en konfliktfull barndom, der hun forsøkte å trosse føringene fra menigheten og morens kontroll, samtidig som hun strevde sosialt og opplevde mobbing på skolen. Utageringen ble sett på som konsentrasjonsproblemer, selv om læreren påpekte i utredningspapirene at Guros adferd handlet om krysspress og et ønske om å ikke bli styrt. Kartleggingsskjemaene som hjem, skole og Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) skrev, viser at moren opplevde Guros adferd som mer problematisk enn de andre. Moren omtalte Guro som sta, manipulerende, løgnaktig og psykopatisk.
Guros forsøk på å imøtegå kontrollen og volden hun opplevde hjemme, ble forstått som en utviklingsforstyrrelse og behandlet medisinsk.
vokste opp i en streng religiøs familie og ble utsatt for vold. Dette ga seg utslag i utfordringer på skolen, som igjen førte til at hun fikk psykologhjelp som barn. Hun forklarer at hun var veldig opptatt av å ikke si noe som kunne sverte menighetens navn, og derfor unngikk å fortelle om det som var vanskelig hjemme. Som en konsekvens av dette fikk hun for lite hjelp
Ina tok selv kontakt med barnevernstjenesten som tenåring. Hun opplevde at barnevernstjenesten var mest fokusert på å løse konflikten og sørge for at hun ble boende hjemme.
Da Frida begynte på skolen, ble det snart tydelig at hun hadde adferds vansker, og skolen jobbet i mange år for å tilby henne hjelp. Etter at det ble avdekket at hun ble utsatt for vold, ble hun plassert i beredskapshjem. Hun ble tilbudt ukentlige timer med terapi, men opplevde ikke å få spørsmål som førte til at hun åpnet seg mer.
Det at hun ble plassert i beredskapshjem, utløste en eksistensiell krise for henne, siden det nå ble tydelig for henne at hun hadde forlatt trossamfunnet.
Hun forteller at den eksistensielle krisen varte i mange år, og at hun ikke skjønte at hun selv måtte ta opp det som var vanskelig. Hun skulle ønske at behandleren hadde våget å gå inn i den religiøse dimensjonen.
“De første seks månedene på beredskapshjem hadde jeg hver natt mareritt om at demoner skulle ta meg. Nå skjønte jeg at jeg virkelig skulle til helvete. I tillegg fikk jeg et brev fra familien min, der de skrev at jeg kom til å havne i helvete og at Jeg skader mamma og pappa.”
Frida fikk behandling på BUP i mange år og fortsatte med terapi i voksen alder. Fokuset var på personlighetsforstyrrelser og spiseforstyrrelser. I denne tolv år lange perioden ble hun aldri tilbudt behandling for traumer.
Kontrollen og volden disse ungdommene levde med, førte til psykisk uhelse, adferdsvansker og opprør. Hjelpeapparatet så likevel bare symptomene, ikke årsaken bak. Ungdommene har ikke selv kunne sette ord på det de opplevde, og har vært avhengig av å få de rette spørsmålene av et hjelpeapparat med kunnskap til å forstå hvilket krysspress de levde i.
Foreldrenes møte med hjelpeapparatet
De fleste informantene i dette prosjektet har løftet fram to årsaker til at de ikke fikk god nok hjelp.
1. Foreldrenes holdning til hjelpeapparatet
2. Hjelpeapparatets holdninger til religion
Forteller at det var sosiallæreren som klarte å overbevise foreldrene om at hun burde få oppfølging fra spesialisthelsetjenesten. Hun var på dette tidspunktet sju år og hadde fortalt til medelever at hun ikke ønsket å leve lenger. Foreldrene gikk med på det mot at hun ble arkivert som anonym. Frida sier hun trodde på foreldrene da de sa at terapi ikke var nødvendig. Når hun senere ble plassert i beredskapshjem og fikk oppfølging fra BUP, ble foreldrene invitert til å møte henne der for samtale. Hun forteller at foreldrene alltid takket nei til dette og sa at de ville løse problemene med henne hjemme uten hjelp utenfra.
Andre formidler at foreldrene hadde klare føringer for psykologsamtalene, for eksempel at de ikke fikk lov til å snakke med behandleren om religion. Flere har også bemerket at foreldrene hadde en god fasade og snakket godt for seg, og at de gjerne gikk langt for å beskytte menigheten i møtet med hjelpeapparatet. Hjelpeapparatet på sin side har ofte unnlatt å berøre temaer knyttet til den religiøse tilhørigheten. Det som kan ha vært ment som en respekt for foreldrenes trosfrihet, har gått ut over barnas rett til å bli sett og hørt.
“Foreldrene mine sto med en usynlig kniv bak ryggen.“
“Jeg var hos psykolog som 12-åring, men mamma satt rett utenfor. Jeg var livredd for at hun skulle høre hva som ble sagt, så derfor sa jeg heller ingenting om religion og sånt”.
“Det var greit å lyve til utenforstående, de var jo uansett Djevelens barn.”
Konflikten med menighet og den troende familien har fått store konsekvenser for livet til ungdommene. I denne delen skal vi se på de praktiske utfordringene de opplevde, og hvilke rammer dette skapte for livet deres.
Bosituasjonen
Av de ti som ble intervjuet i denne rapporten, ble sju kastet ut hjemmefra. Fem av dem var mindreårige alderen 13–16 år. Noen fikk bo hos venner, familie eller en kjæreste. Andre måtte overnatte på venterom og ulike offentlige steder eller på gata.
Ikke i noen tilfeller ble hjelpeapparatet varslet av hjemmet eller trossamfunnet om at barna hadde blitt hjemløse. Enkelte av barna tok selv kontakt med hjelpeapparatet for å få hjelp med bosituasjonen, andre ble først fanget opp etter at de hadde havnet i et belastet ungdomsmiljø.
Sluttet å gå på møtene til menigheten da hun var rundt 13 år gammel. På grunn av dette ble hun bedt av stefaren om å flytte ut av hjemmet. Hun bodde først hos en venninne, før hun måtte bo på gata.
havnet i et belastet ungdomsmiljø og ble som 16-åring utstøtt fra menigheten på grunn av røyking. Hver gang hun stakk av for å delta på fester, ble hun kastet ut hjemmefra. Hun måtte da lene seg på det nettverket hun hadde, for å finne en plass å sove, mens hun andre ganger måtte holde seg våken utendørs gjennom hele natten, helt til foreldrene slapp henne inn. Dette kunne vare fra noen dager til flere uker om gangen.
Flere forteller at de fikk lov til å bli boende hjemme fram til de var 18 år, til tross for at de hadde blitt ekskludert fra trossamfunnet. Vissheten om at de snart skulle stå på egne ben skapte en usikkerhet for framtiden.
Ingen av saksbehandlerne hos NAV eller barnevernstjenesten hadde kunnskap om utfordringene som kan følge av det å være utstøtt fra foreldrenes trossamfunn, og resultatet ble at Ina endte opp som hjemløs i en periode. Hun gikk derfor raskt inn i en kjærlighetsrelasjon som løste bosituasjonen. Forholdet utviklet seg til å bli svært negativt for henne.
“Jeg var livredd for hva som kom til at skje når mamma og pappa ikke lenger hadde krav om å ha meg hos seg. Prøvde forklare for barnevernet om hvordan situasjon kom til å bli når jeg ble 18, men det var ingen som tok meg seriøst. Barnevernet trodde at mine problemer skulle magisk løse seg når jeg ble myndig. Men det var tvert imot, det var da problemene begynte på ekte og jeg ble hjemløs.”
“Jeg prøvde å forklare at jeg ikke er velkommen der lenger på grunn av religion. Svaret jeg fikk, var: Alle krangler vel med sine foreldre, men det går over. Tror neppe de ikke tar deg inn i huset sitt. Men det gjorde de faktisk ikke, og jeg ble hjemløs for en tid.”
Forteller at det som var mest vanskelig etter flyttingen, var å håndtere egen økonomi. Hun fikk ingen økonomisk støtte fra foreldrene og måtte klare seg på borteboerstipend og ved å jobbe som barnevakt og samle flasker.
Etter at Alice ble ekskludert fra trossamfunnet som 18-åring, ble hun kastet ut hjemmefra. Hun klarte å ordne seg sted å bo og hadde begynt på videregående skole. Hun avsluttet skolegangen for å jobbe, slik at hun kunne betale husleie og andre regninger. Hun har ikke klart å fullføre noen utdanning senere.
Opplevde at barnevernstjenestens ettervernstiltak sviktet på grunn av manglende samarbeid mellom NAV og barnevernstjenesten. I en situasjon der hun måtte velge mellom å ha mat på bordet eller ta utdanning, så hun seg nødt til å ta en dårlig betalt jobb i en fremmed by. Etter flere år fikk hun etter hvert tatt utdanning.
“Brukte alle pengene mine på utdannelse, snek meg opp på et loft på skolen, slik at jeg bodde gratis.”
Andre har opplevd at det har blitt vanskelig å fokusere på skolegang, både på grunn av mangel på foreldrestøtte og psykiske etterreaksjoner etter bruddet med troen og familien. For andre har menighetens endetidsperspektiv ført til at det ble unaturlig for dem å planlegge framtiden, noe som også har gått ut over skolegangen. Flere er i dag uføre av psykiske årsaker, mens andre har startet på en utdanning i voksen alder.
Hadde aldri forberedt seg på et liv der hun skulle bli mer enn 30 år, på grunn av trossamfunnets lære om dommedag. Hun har slitt lenge med dommedagsangst og synes også det er vanskelig å jobbe med framtiden. I dag er hun 31 år.
“Jeg hadde jo ikke forberedt meg på at jeg skulle bli så gammel som dette.”
Ble utstøtt da hun var 15 år, og det førte det til at faren mistet vervet som forstander i menigheten. Dette gjorde det veldig vanskelig å bli boende hjemme, og som 16-åring valgte hun å flytte til en annen kant av landet for å gå på videregående skole. Foreldrene støttet avgjørelsen om å flytte ut. Uten voksenpersoner å støtte seg til, ble møtet med storsamfunnet utfordrende. Friheten hun fikk som 16-åring, førte til mye festing og feil type venner. Skolegangen ble vanskelig.
Gikk gjennom en planlagt exit fra trossamfunnet. Han jobbet aktivt for å etablere seg et nytt nettverk, og så ut til å ha mestret overgangen fra trossamfunn til storsamfunn fint. Men rundt ti år senere kom reaksjonene, noe som førte til opphold på et psykiatrisk sykehus. Han fikk en psykiatrisk diagnose, der noen av symptomene var frykt for sosial utfrysning og frykt for å bli forlatt. Han forteller at i perioder med mye stress kunne dette føre til paranoide forestillinger som gled over i paranoid psykose.
Å gå gjennom en religiøs bruddprosess er krevende også når den er planlagt og gjøres i voksen alder. Noen trossamfunn har føringer for medlemmenes forhold til tidligere medlemmer, noe som kan føre til ensomhet parallelt med at man strever med å skape seg et nytt nettverk i en verden man tidligere har vært advart mot. Bruddet kan samtidig skape eksistensielle utfordringer, noe som kan kompliseres ved religiøse forestillinger om endetid og guddommelig straff.
Samtalene vi har hatt med denne gruppen, viser at hjelpeapparatet har for liten kunnskap om utfordringene deres, og at den hjelpen de har fått, ikke har vært bra nok. Mangelen på kunnskap har for enkelte bidratt til å forverre en vanskelig situasjon. I sum ser vi at det å miste foreldrestøtten i ung alder har fått store økonomiske og helsemessige konsekvenser.
“Når det gjelder psykiatrien: De har virkelig gønna på med kvalifisert gjetning, om ikke annet. Gjennom bruddet så mistet jeg alle jeg kjente, over natta og var ekstremt frustrert og i dyp sorg. De forsto ikke dette, og jeg ble stemplet som deprimert.
Når jeg snakket om angsten for harmageddon og det at Jehova alltid så meg, og når jeg så tegn rundt meg på de siste dager, så ble jeg stemplet som paranoid og at jeg hadde vrangforestillinger. På BUP ble det skrevet ut en rekke medisiner til meg, jeg husker godt hvor full den lille posen fra apoteket var. Jeg håpet så hardt på at det skulle hjelpe. Jeg var bare et barn, og jeg måtte bare stole på de voksne. Men ingenting hjalp. Jeg sov mye, gråt mye, hadde panikkanfall, spisevegring, selvskading, selvmordsforsøk, hallusinasjoner, psykoser, disassosiasjoner og mange innleggelser. Ingen skjønte noe, sikkert fordi jeg heller ikke forsto noe selv. Så da endte jeg opp med rusen, da.
Så viste det seg at jeg rett og slett hadde PTSD. 16 år tok det å finne fram til den diagnosen. Selvsagt hadde jeg PTSD, annenhver av oss avhopperne har jo det. Men jeg visste jo ikke det da, det var jo de voksne som burde forstått dette. Så i sum så har jeg vært fanga i et behandlingssystem i mange år som ikke har hatt snøring på hvordan det er å vokse opp i det trossamfunnet. Feilmedisinert, overmedisinert, feilbehandla og underbehandla. Og nå er jeg ufør på grunn av alt det pisset her.”
Etter mange år møtte Hedda endelig en behandler som forsto henne:
“Etter 15 år i psykiatrien sa en ny behandler til meg: Vi har for lite kunnskap om hva denne type opplevelser gjør med mennesker, ikke minst barn. Men det er tydelig for meg at du ikke lider av personlighetsforstyrrelser, psykoser eller vrangforestillinger. Det er helt klart at ditt møte med et uvitende behandlingssystem har gjort det verre for deg og ledet til enda større problemer enn du hadde trengt å ha. Du har helt naturlige reaksjoner på langvarig traume. Ingen barn skal behøve å være redd for verdens undergang, ingen barn skal behøve å bli skremt av sine egne foreldre om dommedag.”
Har fortalt om hvordan utstøtelsen og mangelen på sosialisering førte henne ut i et belastet ungdomsmiljø. Etter hvert ble hun koblet til hjelpeapparatet, men opplevde at det var rusen som var temaet, ikke de underliggende problemene.
vanskeligheter med å åpne meg om fortiden og utfordringer. Det at jeg hadde en avhengighet, gjorde at mye av samtalene også dreide seg om det, slik at alt annet av underliggende utfordringer aldri kom opp.”
“For å komme vekk fra russkyen og det livet som fulgte, var utdannelse og skole svært viktig, siden det ga meg et rammeverk som jeg aldri klarte å få til selv. Jeg har også fått terapi gjennom spesialisthelsetjenesten, men har fram til nylig hatt veldig
Ble utstøtt som 16-åring og hjemløs som 18-åring. Hun forteller at det ikke var aktuelt for henne å ta kontakt med psykolog selv etter at hun ble utstøtt, siden det hun hadde opplevd, var normalt for henne. Etter noen år oppsøkte hun psykologhjelp, og hun har i dag diagnosen kompleks PTSD og går på traumekurs. Hun etterlyser likevel at hjelpeapparatet hadde forstått utfordringene hennes tidligere.
“Når jeg kom inn, så hadde jeg ønsket at psykologene hadde pekt på at dette ikke var normalt, og at dette er noe som trenger behandling: «Du har en normal reaksjon på noe som er unormalt. Dette må vi snakke mer om.»
Andre har ikke fått tilbud om hjelp, eller valgt bort tilbudet, siden de ikke klarte å se behovet der og da:
Ble kastet ut hjemmefra i en alder av 16, tok hun selv kontakt med barnevernstjenesten og fikk god oppfølging derifra. Hun fikk også tilbud om terapi, men valgte bort dette. Dette er noe hun angrer sterkt på i dag.
“Jeg skulle ønske at jeg ble mer tvunget til å dra til BUP etter at jeg flytta. Det ble så mange av de vonde følelsene på en gang at jeg klarte ikke å forholde meg til dem. Og dette er noe jeg sliter med skikkelig nå i dag.”
Flere forklarer at de ikke kjente til hvilket tilbud som fantes.
Som ble kastet ut hjemmefra som 18åring, forteller at hun ikke kjente til at man kunne snakke med fastlegen om de psykiske utfordringene man har, og at legen kunne henvise videre til hjelpetilbud. Det at hun ble utstøtt fra menigheten og mistet foreldrekontakten, gjør at hun i dag håndterer avvisning svært dårlig. Redselen for å bli avvist gjør at hun unngår å bli nære venner med noen. Hun forklarer at det å ha blitt tvunget til å klare seg selv tidlig, har gjort at hun i dag sjeldent oppsøker hjelp, og at ønsket om å være selv stendig innimellom gjøre at det blir «for mye».
Flere som ble fulgt opp av hjelpe apparatet, formidler at de hadde vanskelig med å sette ord på utfordringene sine, og at de dermed ikke fikk god nok hjelp.
Ble kastet ut hjemmefra som 16åring og kunne gå dager og uker uten sted å bo. Barnevernstjenesten ble etter hvert koblet på, men hun opplevde at ting gikk veldig sakte.
Selv om det tok lang tid å få hjelp fra barnevernstjenesten, så opplevde June dem som veldig engasjert og villige til å hjelpe.
“Siden jeg hadde begynt å bruke illegale rusmidler, og familien min utad ikke har noe som gir direkte grunnlag for at barnevernet skulle tilrettelegge for bosted, forsøkte de heller å finne løsninger som både jeg og foreldrene mine skulle forholde oss til. Det gikk ekstremt dårlig fordi foreldrene mine var ekstremt kontrollerende.”
“Jeg klarte ikke fullt å uttrykke hva jeg følte, eller hvordan ting var, eller hva jeg trengte hjelp med. Det ble ikke noe lettere av at jeg måtte sitte mellom foreldrene mine på hvert møte med barnevernstjenesten. Til slutt fikk jeg snakke med dem alene, men det eneste jeg klarte å si, var at jeg trengte et bosted for meg selv. Jeg klarte ikke å si noe om hvordan det var hjemme, om hvordan utskjellingen og ekskluderingen gikk inn på meg, eller hvordan energien hjemme hadde blitt.”
Bodde fire år på gaten før hun ble sendt til et kollektiv for ungdom med utfordringer. Livet på gaten hadde etter hvert gitt henne svært sammen satte problemer. Selv om det aldri
ble jobbet med spørsmål knyttet til religionen, utstøtelsen eller forholdet til den religiøse familien, så fikk hun god oppfølging av psykolog i mange år. Hun forteller at dette reddet livet hennes. Hun har fått behandling i 11 år og er i dag arbeidsufør.
Mens Emma ble fanget opp fra skråplanet, erfarte Hedda at hjelpe apparatets mangel på kunnskap førte henne videre til skråplanet.
“Min erfaring med barnevernstjenesten er at de ikke hadde noen anelse om hva det dreier seg om, eller hvordan de skal håndtere dette eller sørge for at de ikke havner på skråplanet på noe vis. Vi er allerede utenfor samfunnet, og på en akuttinstitusjon møter man så mangt av andre unge med problemer av en helt annen karakter.”
Mens de fleste av oss blir integrert i storsamfunnet gjennom oppveksten, beskriver denne gruppen at de har vokst opp i et parallellsamfunn, der de har blitt skjermet fra mange samfunnsinkluderende aktiviteter. Fra å stå på siden av storsamfunnet, skal de nå bli en del av det. Uten grunnleggende kunnskap om samfunnet, uten foreldrestøtte på veien og uten et samfunn som forsto deres utfordringer, har veien vært lang.
Et voksenliv uten foreldrestøtte og nettverk
Etter å ha flyttet ut av barndomshjemmet, har noen hatt litt kontakt med familien. For andre har det ikke vært noen kontakt i det hele tatt.
Ble utstøtt som 16-åring. Da hun fylte 18, valgte besteforeldre, tanter og onkler som var medlem av menigheten, å bryte all kontakt med henne. Hun fikk lov til å ha kontakt med foreldrene, men kontakten var og er fremdeles preget av klandring, siden faren ble avsatt som forstander i menigheten da barna ble utstøtt. Cecilie har en datter, og fordi de er en liten familie, har datteren foreslått at de kan late som at de er medlemmer av trossamfunnet til familien, slik at de kan ha kontakt med onkler og tanter.
Cecilie fikk på et tidspunkt muligheten til å bli kjent med sin niese, når niesen også opplevde å bli utstøtt av menigheten. Etter hvert ble niesen gjenopptatt i menigheten, og måtte da bryte kontakten og slette henne som venn på sosiale medier. Dette var et krav for å kunne bli gjenopptatt.
Ble plassert i beredskapshjem i tenårene. Hun har hatt noe kontakt med familien, men kontakten har vært preget av misjonering. Etter at hun tok et oppgjør med familien om de seksuelle overgrepene hun ble utsatt for som barn, har hele familien valgt å bryte kontakt med henne.
Forteller at hun har hatt noe kontakt med foreldre etter at hun flyttet hjemmefra, men opplever kontakten hovedsakelig preget av misjonering. Det har vært økende henvendelser fra foreldrene i forbindelse med pandemien og Ukraina-krigen, med henvisninger til de bibelske tegnene på endetiden.
“Jeg søkte meg hjem når det ble vanskelig, etter at kjæresten min døde i en trafikkulykke. Men jeg ble jo bare forkynt for da, at dette hadde ikke skjedd hvis jeg hadde fulgt Bibelens prinsipper og sånn.
Jeg opplevde voldtekt når jeg var 20, og fikk brev fra pappa om at dette ikke hadde skjedd hvis jeg hadde holdt meg på den smale sti.”
Denne gruppen har gått glipp av den praktiske og emosjonelle veiledningen og støtten som foreldre vanligvis gir til unge voksne i deres møte med storsamfunnet.
Forteller at rollen som foreldrene hadde hatt overfor henne når det gjaldt praktisk veiledning om livet, som gjeld og utdanning og andre ting, var det nå venner som tok.
Å etablere et nytt nettverk
Gjennom bruddet mistet de både familie og nettverk. Nå skulle de etablere et nytt nettverk i et samfunn de ikke kjente. De fleste formidler at de har vært svært sårbare i nye relasjoner og kan møte mennesker med både skepsis og redsel. Flere har i mangelen på veiledning møtt mennesker uten gode hensikter, og har opplevd seksuell utnyttelse. De beskriver situasjonen som å mangle en beskyttende grunnmur i livet sitt
“Jeg skulle ønske jeg hadde lært å passe meg for seksuell trakassering, det å sette grenser for meg selv. Jeg havnet i mange farlige situasjoner.”
Uten et kompass for å velge riktig omgangskrets, har flere opplevd å bli inkludert i miljøer litt på siden av samfunnet. Noen forklarer at rusmiljøet kunne ligne litt på menigheten, men uten troen og den sosiale kontrollen. De var alltid velkomne og ble møtt med mye kjærlighet.
“Jeg ønsket meg aldri tilbake til menigheten, men det var vanskelig for lillebroren min når han flere år senere ble utstøtt. Gjennom rusmiljøet fant han mennesker som brydde seg om han, og han er i dag narkoman.»
«Jeg prøvde å finne plassen min blant de forskjellige utenforskapene i samfunnet, sortkledde metallere, narkomane, blodige frikere, sirkusfolk, hjemløse skitne pønkere. Jeg kunne godt få være med i gjengen, men da måtte jeg være som de. Jeg prøvde, men fant fort ut at jeg passet til og med ikke inn med de som står på ytterkantene av samfunnet.»
«Angsten min for hva folk kan gjøre mot meg, har alltid vært sterkere enn behovet for tilhørighet. Sånn sett at angsten min mange ganger redda meg. Som når jeg havna i et rusmiljø, jeg tok aldri dop, trengte ikke å presse meg til det for å passe inn. Og angsten er stadig en del av meg, og passer på så jeg ikke blir for knytta til noen.»
Andre har valgt bort å lage seg et nettverk. De å ha blitt utstøtt har satt dype spor i flere, og redselen for igjen å bli avvist gjør at de unngår å bli nære venner med noen.
Flere forteller at det er vanskelig med høytidene som de aldri har lært, og at de derfor gjerne jobber på julaften. For de som har funnet tilhørighet i rusmiljøer og andre utenforskap, har veien til integrering i storsamfunnet blitt lengre.
Forteller at mangelen på sosialisering førte henne inn i et dårlig miljø, og at hun ble rusavhengig. Avhengigheten gjorde det vanskelig å komme bort fra miljøet. Dette gjorde det vanskeligere for henne å bli integrert i storsamfunnet. Hun har i dag kommet bort fra det dårlige nettverket, men sliter ennå med å finne et nytt nettverk.
“Jeg hadde det ekstremt vanskelig med å bli integrert i storsamfunnet, siden det eneste jeg kjente til, var de «nye vennene», der det var utstrakt brukt av rusmidler. Jeg følte meg aldri som en av dem og hadde under hele min rusperiode et ønske om å komme meg vekk fra dem, men jeg hadde som sagt utviklet et forhold til rus som det tok lang tid for meg å bli kvitt. Dessverre førte det til mer skade enn nytte med tiden, men det innså jeg ikke før det hadde gått for lang tid. Jeg vil si at det var min dårlige mestringsstrategi, og var en måte å skyve bort belastninger som å tenke på bolig, økonomi, og attpåtil sjonglere mellom «venner» som ikke ønsket meg vel.
Selv om jeg kom meg bort fra det dårlige nettverket, sliter jeg fortsatt med å finne et nytt. Jeg tror det har noe med at jeg har slitt veldig med å finne min identitet. Selv om det ofte sies at det er noe man selv skaper, vil jeg si at mye også formes gjennom livet. Så jeg er litt i en limbo mellom de uheldige erfaringene som har formet meg, og friheten jeg nå har til å være meg slik jeg ønsker.”
Har i dag akseptert at hun aldri vil bli en integrert del av storsamfunnet.
Hedda viser til hvordan utenforskapet i ung alder har fulgt henne hele livet. Hennes fortelling viser at hjelpeapparatet også kunne ha forebygd noe av dette utenforskapet. Dette forutsetter kunnskap om barns oppvekstsvilkår i strenge religiøse miljøer og de usynlige veggene som mange opplever blir bygd mellom medlemmer og storsamfunn.
“Som barn var mitt største ønske å kunne være som alle andre. Når jeg dro derifra i tidlig tenårene, var jeg fullstendig fri til å bli som alle andre, men oppdaget fort at det ikke var mulig. Jeg var ikke skikka til å være “normal”, hadde ingen forutsetninger for det.
Bare det at jeg ikke hadde feiret noen høytider eller bursdager eller vært på sosiale arrangementer utenfor menigheten, har gjort at jeg stadig, etter ett halvt liv på utsiden, fortsatt ikke kan høytidssanger, tradisjoner og sosial etikette rundt disse markeringene. Jeg har blitt sosialt og mentalt invalidisert på grunn av oppveksten i menigheten.
Til slutt ga jeg opp å bli en del av samfunnet. Jeg føler meg løpt ifra, i et løp jeg ikke er med i en gang. Nå har jeg kommet fram til at det er greit å leve på yttersiden, greit å leve et liv andre ikke forstår.”
Guro har nettopp hatt sin første arbeidsdag på sin første jobb på fem år. Hun er 30 år og ser nå framover. Ina går til behandling som hun føler hjelper, og er nå på arbeidsutprøving med en god veileder med tanke på å en dag kunne ha en vanlig jobb. June føler at utdannelsen hun startet på for noen år siden, har gitt henne akkurat det viktige rammeverket hun trengte for å få orden på livet sitt.
Hedda har sluttet med medisinsk behandling. Hun sier hun vil bruke energien sin på noe annet enn å prøve å få andre til å forstå. Hun forteller at hun er på en plass i livet der hun føler at hun kjenner og forstår seg selv og verden rundt seg litt bedre.
“Hunder har hjulpet meg ekstremt mye. Da fikk livet mitt litt mer mening, jeg kom meg ut i naturen igjen, som jeg hadde elsket så høyt som barn. Med hund så måtte jeg lære å kontrollere meg selv, stemmen og kroppen. Jeg fikk også krangla meg til et sjeldent tilbud med hesteterapi. Det er det tilbudet som har hjulpet meg mest i mine år under psykiatrisk behandling.”
Flere forteller at dommedagslæren fra barneårene stadig henger litt igjen. Cecilie fikk seg en skikkelig knekk under pandemien på grunn av profetiene hun hadde lært om endetiden, der pest skulle være ett av tegnene. Selv om hun ikke tror lenger, satte frykten seg i henne. Men hun tar tiden til hjelp, og mener det hjelper å snakke med andre med samme bakgrunn.
Frida har gått i terapi i mange år og er siden blitt gift og har fått to barn. Hun håper at hun en dag kan komme i arbeid, men opplever at kroppen jobber mot henne. Hun har nylig fått diagnosen kompleks PTSD.
“Jeg har aldri drømt om å bli noe ekstraordinært, jeg ville bare bli normal. Men hver gang jeg tror jeg er blitt normal, så kommer det en ny utfordring. Det er som at kroppen min har i seg et endeløst skrik som ber om mer omsorg. Jo sterkere jeg blir, jo større plager mener kroppen min at jeg skal ha.”
Flere forteller at livet forandret seg når de selv fikk barn. For en har det å bli mor ført til at hun forsto behovet for en god mental helse, og derfor oppsøkte profesjonell hjelp. For andre har det å bli forelder gjort noe med de suicidale tankene de har hatt.
“Jeg er så glad for at jeg ikke har gitt opp ennå. At jeg ble igjen her, selv om det var vondt, ensomt, grusomt og meningsløst. At jeg ble her lenge nok til at klarte å finne måter å gro såra mine på, lenge nok til å tørre å slippe noen helt inn. Lenge nok til at stormen roa seg og skydekket letta, lenge nok til å finne en mening i det hele.”
Alice, Birgitte, Cecilie, Didrik, Emma, Frida, Guro, Hedda, Ina og June har deltatt med sine erfaringer i denne rapporten for at andre som vokser opp som dem, skal bli møtt med bedre forståelse og få bedre hjelp enn hva de fikk.
Viktig forkunnskap:
• Kjenn til at noen trossamfunn kan bygge usynlige vegger mellom medlemmer og storsamfunnet, og at det derfor kan være vanskelig for barn å åpne seg opp for ressurspersoner utenfor menigheten.
• Kjenn til at foreldrene kan være villige til å lyve for å beskytte trossamfunnet, og at barna kan møte hjelpeapparatet med innøvde svar.
• Det som virker som paranoia for deg, kan være en vanlig trosforestilling i menigheten de kommer fra.
• Forstå at disse menneskene kan ha vanskelig for å be om hjelp, siden de kommer fra en kultur der de ikke har vært vant til at individet har egne rettigheter.
• De kan ha lært at deres verdi er avhengig av forholdet til menigheten og Gud, og kan derfor trenge bekreftelse på at de har en verdi som person.
• Noen har lært at psykologhjelp er tabu eller at psykisk uhelse er en følge av synd. De kan derfor trenge oppmuntring til å ta imot psykisk helsehjelp.
• Gjør deg kjent med hva som er vanlig av negative mestringsstrategier i denne gruppen: rus, spiseforstyrrelser, å studere/jobbe for mye, selvskading og isolasjon.
• Vit at den kontrollen disse personene har opplevd, kan gjøre dem handikappet i møte med samfunnet og fravær av denne kontrollen.
Avdekke omsorgssvikt
I denne rapporten har flere fortalt om en barndom med omsorgssvikt også før de ble kastet ut hjemmefra. Flere forklarer at de gikk under radaren på grunn av væremåten sin, foreldrenes fasade og av at de ikke ble stilt de rette spørsmålene.
Møtet med mindreårige:
• Gi undervisning i hva som er vanlig når det gjelder tro og regler. Dette kan hjelpe dem å analysere sin egen hjemmesituasjon. Mange mangler kjennskap til rettigheter
de har, spesielt retten til å ta egne valg for eget liv, også når de bor hjemme.
• Mange trenger å bli spurt om følelser og tanker de sitter med.
-Hvordan føles det når de andre øver til 17. mai, og du ikke er med?
-Hvordan takler du det å ikke være med på det alle andre gjør?
-Er du ofte redd og bekymret for noe?
Forebygging, råd til beslutningstakere
• Det må forskes mer på oppvekst i strenge religiøse miljøer
• Hjelpeapparatet må få økt sin kompetanse om omsorgssvikt i strenge religiøse miljøer
• Det må utarbeides en egen metode for kartlegging og samtaler med mindreårige fra strenge religiøse miljøer hvor det mistenkes omsorgssvikt
Gir veiledning til hjelpeapparatet i saker som dreier seg om negativ sosial kontroll.
Tlf. 47 80 90 50 (mandag til fredag kl- 9–15)
Gir informasjon og veiledning om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold via telefon, chat, mail eller fysisk oppmøte.
Anonym hjelpelinje: 815 55 201 (mandag til fredag 9–16)
SMS/WhatsApp: 926 26 488 (Ikke anonym)
Epost: rodekorstelefonen@redcross.no
Hjemmeside: www.rodekorstelefonen.no
Et tilbud for personer over 18 år som har vært utsatt for negativ sosial kontroll,og som trenger ekstra støtte. Deltakere kobles med en frivillig familie,en mentorfamilie, som tilbyr et godt pusterom i hverdagen.
Mentorfamilie fins i Tromsø, Trondheim, Bergen, Oslo og Kristiansand.
Kontaktinformasjon: www.rodekorstelefonen.no/mentorfamilie